Ellensignora’s Weblog

Den digitale skolehverdagen er merkelig, ubegripelig og spennende.

Siden sist har jeg brukt tid sammen med skolens IKT ansvarlige, lest mange spennende artikler både i boka og på nettet – innkludert blogger – og blir bare mer og mer forundret og til tider fasinert over alle de mulighetene jeg har foran meg på skrivebordet uten å vite om dem!!!!

Vi studerer Fronterrommets muligheter som Digital læringsplattform, og som Fronterbruker på 3 året blir jeg nesten irritert over å se hva jeg har gått glipp av gjennom ikke å utforske de mulighetene som ligger innenfor denne “digitale bygningen”! Så er det alle de andre mulighetene som ligger der, som for eks å bli en aktiv Blogger!

Hvorfor jeg har gått glipp av alle disse tilgjengelige mulighetene er mange. Noe handler om den interessen en har i utgangspunktet, noe handler om kompetanse og noe handler om tid til å sette seg inn i  bruken av de ulike programmer og medier som finnes. Etter å ha brukt time etter time en hel helg i ren fasinasjon over Photostorey, mange timer etter jobb på å utforske fronter, lese og lage blogg mm, kun drevet av økende interesse og nysgjerrighet, ser jeg jo at den største hindringen fra å bli skikkelig god på alt det jeg gjerne vil bli god på er tiden.

Dette er også et kjernepunkt mht innføring av Digitale læringsplatformer i skolen. Dette skal vi, det er en forpliktelse, men hvordan finner vi veien å gå uten å “knekke ryggen” på oss selv? Å kjenne på kroppen hvor fort timene går når en setter seg med PCen, er en viktig egenerfaring når en skal innføre større fokus på å ta i bruk dette mediet i skolen. Det blir viktig for oss på skolen å velge riktig fokus og mengde når vi skal gå i gang med å utvikle skolens kompetanseplan innenfor IKT. Her må vi tenke utstyr, faglig fokus både mht lærere og elever, ressurser i form av IKT ansvarlig, progresjon mm. Denne jobben skal vi gå i dybden på fremover ved skolen, og det gleder jeg meg til. Vi må bygge systemer som ivaretar og støtter opp de forpliktelser vi har overfor elevene, samtidig som vi gir hverandre tid og rom til å sette oss inn i og lære oss å bruke det som krves av oss i arbeidet vårt.

Min konklusjon i kveld, før vi har kommet i gang med jobben, er at en må tenke helhet. Blir hullet for stort f.eks når det gjelder tilgang på utstyr, eller har skolen satt av for lite ressurser til faglig hjelp og oppfølging i form av IKT ansvarlig, vil det mye stoppe opp. Her handler det med andre ord om hva man vil og hvor sterkt en vil det. Så får en prioritere ut fra det. 

……..Hva betyr det og hvilke konsekvenser får dette for oss som jobber i skolen? 

Hvordan skal skolen definere sin oppgave som opplæringsinstitusjon der data og digitale verktøy har en naturlig plass i opplæringen? Skal skolens fokus være på tekstbehandling og regneark, innhenting av informasjon fra internett og bruke denne som suplement til andre lærebøker? Eller skal fokuset være bredere der elevene også får bruke digitale læremidler i formidling av egen kunnskap som for eksempel Power Point, Photo Story, film og lyd? Hva med digitale mapper for innlevering av arbeid? Kommunikasjon med hjemmet? Hva krever alt dette at skolen har tilgjengelig av digitalt utstyr, og hva krever det av tilgang av digitale utstyr for elevene hjemme?  

Elevene skal lære seg å håndtere det enorme universet som de befinner seg i i det øyeblikket de slår på en datamaskin. Her er kilde til kunnskap og informasjon, lek og spill, venner og nye bekjente, dialog og monolog. Datamaskinens univers er, i likhet med det universet vi alle befinner oss i, uendelig, og ingen vet hvordan det vil se ut i fremtiden. Et perspektiv som, sett fra undervisningssynsvinkelen, er spennende og skremmende på samme tid. Spennende fordi det åpner for mange nye måter å tenke undervisning på, men skremmende fordi en vet at i dette universet befinner det seg også mange trusler. Hvordan lærer vi elevene å styre unna disse? Hvordan oppøver vi respekten for at “det en ikke ser” faktisk eksisterer? Vi vet at svært mange overgrepssaker har sitt utspring i kontakt via internett. Mange unge henter inspirasjon til destruktive og voldelige handlinger via internett. Den enkeltes ansvar som bruker er stor, og når vi slipper våre elever ut i det digitale univers, pålegger vi dem et enormt ansvar både for sitt eget ve og vell, men også for sine medmenneskers ve og vell! De færreste av oss som skal lære opp elevene innenfor dette, har selv vært i en situasjon der vi som barn har vært nødt til å ta på oss et slikt ansvar. De fleste har vært beskyttet mot de “farene” som befinner seg i dette universet av sine foreldre og sitt nærmiljø gjennom restriksjoner og regler i oppveksten. Det kan nærmest betegnes som et overgrep i seg selv å slippe unge mennesker ut i dette ukjente og uoversiktlige universet!

Dette er bare noen av problemstillingene, uansett: Skolen må ta den digitale verden på alvor! Det nytter ikke å lukke øynene og håpe på at “det går over”!

En kan heller ikke håpe på at andre skal ta seg av opplæringen av fremtidens voksne databrukere, og ønsker en å skape sunne og fornuftige brukere av det digitale univers, må skolen håndtere dette på en langt mer omfattende måte enn det den gjør pr i dag.

Hvordan går en i gang med dette store, spennende og vanskelige arbeidsfeltet? En plan for opplæringen er en selvfølge, men er uten verdi dersom ikke alle som skal gjennomføre opplæringen har en grunnleggende og god kunnskap og bevisst holdning omkring bruken av digitalt undervisningsmateriell.

Skolelederen har også et stort ansvar for bruken av data i skolen. Derfor er det viktig at en ikke overlater arbeidet og ansvaret til den enkelte lærer.

En må sammen – helst i samarbeid med hjemmet – bli enige om hvordan dette arbeidet skal gjennomføres. 

Welcome to WordPress.com. This is your first post. Edit or delete it and start blogging!